LUSHLY.net – "who I am hates who I've been"

Her kommer innlegget jeg snakka om tidligere;

Fysisk og psykisk stil snakka Tonje Marie om pÃ¥ bloggen sin. Det fikk meg til Ã¥ tenke. Jeg husker pÃ¥ slutten av ungdomsskolen, nÃ¥r jeg følte at jeg ikke hadde pÃ¥ meg de klærne jeg egentlig ville. Jeg safe’a mer med Ã¥ ha pÃ¥ meg ei dongeribukse og noen singletter lag pÃ¥ lag. Før det var det boyfriendstilen, som i grunn ALLE hadde en periode. Men sÃ¥ begynte jeg Ã¥ tenke. NÃ¥r jeg var i butikkene sÃ¥ jeg jo sÃ¥ mye fint som jeg tenkte at JEG ville gÃ¥ med. Tenk om jeg kunne brukt den litt mer pynta tunikaen pÃ¥ skolen en dag. Men sÃ¥ følte jeg egentlig ikke det var helt “meg”, og folk kom jo til Ã¥ se rart pÃ¥ meg om jeg endra stilen min helt, midt i uka.. SÃ¥ jeg turte aldri gÃ¥ bort fra stilen “min” (som veeeldig mange andre hadde ogsÃ¥).. Men sÃ¥ ble det pÃ¥ en mÃ¥te en befrielse nÃ¥r jeg skulle begynne pÃ¥ videregÃ¥ende. Da bestemte jeg meg for at jeg skulle drite i hva alle andre gikk i – det var ikke nødvendigvis sÃ¥nn jeg mÃ¥tte kle meg. Jeg skulle bli kjent med nye folk, begynne pÃ¥ en helt ny skole, og komme i klasse meg folk jeg ikke kjente fra før i det hele tatt. Jeg brukte fortsatt venner, folk pÃ¥ gata, magasiner osv som inspirasjon, men jeg kjente ikke lenger en trang til Ã¥ kle meg akkurat sÃ¥nn. Og sÃ¥, sakte, men sikkert, kunne jeg kjøpe litt mer “annerledes” klær uten Ã¥ være sÃ¥ nervøs for at folk skulle se dumt pÃ¥ meg – hvorfor skulle de se dumt pÃ¥ meg, nÃ¥r det var mange andre som turte Ã¥ være litt annerledes..?

Fra Charles M. Schulz-museumet i Santa Rosa, CA.

Vet ikke om dette gir noen mening, men jeg tror egentlig at trikset er Ã¥ bare hive seg ut i det og se hvordan det gÃ¥r. Kanskje man kan starte med Ã¥ gÃ¥ litt bort fra den stilen man har, og ta det gradvis. Eller man kan ta det i løpet av en ferie – PEOPLE CHANGE! Og jeg tror at i de fleste tilfeller sÃ¥ innbiller man seg bare at folk “ser rart pÃ¥ en” hvis man gÃ¥r litt bort fra det som er in akkurat nÃ¥. Kanskje er det du ser pÃ¥ som et rart blikk, et blikk som egentlig sier: “Ã¥h, hun er tøff som har en litt mer egen stil!”? Det gÃ¥r uansett an Ã¥ tenke sÃ¥nn! NÃ¥ tror jeg i grunn at det ofte er en fase i livet der det er viktig Ã¥ ikke skille seg ut, noe som er helt greit – for den fasen gÃ¥r jo over, men det Ã¥ endre stilen sin nÃ¥r man blir litt lei, det tror jeg ikke er noe man skal være redd for Ã¥ gjøre. Det er jo ingen som skal bestemme akkurat hvordan du kler deg!

Hvor fikk jeg 39, TRETTINI, følgere fra?! Sist jeg så var det bare 33 eller noe! Vi er jo snart på 40 - nesten 50, halvveis til 100! Ok. DERE ER UANSETT KULE :)

This entry was posted on Wednesday, July 21st, 2010 at 21:07 and is filed under blogg, livet. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.